Høringssvar rundt hold av høns og kalkun

Dyrebeskyttelsen Norge viser til høringsbrev og vil med dette komme med høringsinnspill vedrørende endringer i forskrift om hold av høns og kalkun.

Vi tar her for oss en generell oppsummering av hva Dyrebeskyttelsen Norge mener er viktig for at kalkuner i oppdrett skal ha god velferd og en gjennomgang av forslaget til ny forskrift om hold av høns og kalkun.

Dyrebeskyttelsen Norge har lenge sett med bekymring på velferden til slaktekalkuner. Denne bekymringen skyldes blant annet bruken av store, hurtigvoksende raser som er for tunge til å pares naturlig, helseproblemer som blant annet hudskader og beinproblemer og et liv uten tilgang til dagslys, samt liten mulighet til å utøve naturlig atferd. Organisasjonen ser derfor positivt på at det har blitt satt større fokus på hold av kalkun i Norge. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) sin rapport «Risk assessment on welfare in turkeys», viser at det er mange utfordringer i konvensjonell kalkunproduksjon som det er viktig å ta tak i for å bedre kalkunenes velferd.

Bruk av hybridraser som er for store til å pare seg naturlig og som er ekstremt hurtigvoksende, mener Dyrebeskyttelsen Norge er en viktig årsak til dårlig velferd hos slaktekalkuner og avlsdyr. Det har nå heldigvis blitt tillatt å importere sunnere kalkunraser til Norge, blant annet til økologisk kalkunproduksjon. Dessverre var ikke sammenhengen kalkunraser og dyrevelferd en del av VKM sin risikovurdering og dette er heller ikke nevnt i forslaget til ny forskrift om hold av høns og kalkun. Dette mener Dyrebeskyttelsen Norge er meget uheldig. Det bør fremheves mye sterkere at bruk av kalkunraser som gir bedre helse skal/bør prioriteres i kalkunproduksjonen blant annet for bedre helse og dyrevelferd. Ville kalkuner og kalkuner av normal størrelse er gode flyvere og sitter gjerne høyt for å ha oversikt. Kalkunhybridene som er vanlig å bruke i slaktekalkunproduksjonen blir raskt for tunge til å kunne fly, sitte på vagler og bevege seg normalt. For produsentene av slaktekylling vil det selvfølgelig være økonomisk lønnsomt å bruke kalkunraser som vokser mye raskere og blir mye større enn normalt, dessverre på bekostning av kalkunenes helse og velferd. Dyrebeskyttelsen Norge mener dette viser at økonomiske hensyn veier tyngre enn dyrevelferden når det ikke settes større fokus på forskjellene i helse og velferd hos de ulike kalkunrasene/hybridene.

Kalkuner har behov for dagslys (UV-lys), blant annet for å gjenkjenne hverandre. Flere studier har vist at kalkuner foretrekker å ha det lyst (mer enn 20 lux) i aktive perioder dersom de får mulighet til det og unngår gjerne områder hvor det er mørkt (mindre enn 1 lux, ifølge rapporten fra VKM). Tilgang på dagslys via vinduer i produksjonshallen kan være med på å øke kalkunenes aktivitetsnivå og dermed bedre helsesituasjonen. Dagens produksjon med mange tusen dyr samlet i store haller, krever dessverre ofte at lysintensiteten må holdes lav for at dyrene ikke skal hakke på hverandre. Dette vitner om at den vanligste produksjonsformen ikke fremmer god dyrevelferd for slaktekalkuner.

Helseutfordringer, som hudskader på tråputer og bryst, er vanlig hos norsk slaktekalkun. Dette indikerer problemer i produksjonsformen og medfører dårlig dyrevelferd.

Ifølge VKM utgjør fuktig strø en høy risiko for kalkuners velferd. Næringen uttaler selv at kalkuner er mer utfordrende å holde enn slaktekylling, blant annet fordi kalkuner lever lenger og dermed må oppholde seg på strøet i en lengre periode enn slaktekylling. VKM viser til viktige punkter for å holde strøet tørt; unngå vannlekkasjer, opprettholde god tarmhelse, fjerne fuktig strø og sikre optimal ventilasjon og varmetilførsel. Dyrebeskyttelsen Norge savner imidlertid et annet viktig punkt for å unngå vått strø, og det er lavere dyretetthet. Produsenter som har mange kalkuner med hudskader bør kunne få pålegg om å redusere besetningsstørrelsen. På den måten vil man kunne redusere mengde avføring og få et redusert smittepress.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at dyretettheten i slaktekalkunproduksjonen bør vurderes. Kalkuner viser oftest aggressiv atferd overfor fugler som de ikke oppfatter som flokkmedlemmer. Den store tettheten i slaktekalkunproduksjonen vanskeliggjør kalkunenes sosiale liv og medfører risiko for aggressivitet. Den trange plassen medfører også at dyrene lett forstyrrer hverandre og gjør at kalkunene ikke har mulighet til å trekke seg unna ved behov. Dette forsterkes av et liv i nakne haller, oftest uten muligheter for skjulesteder. I dag er det lov til å ha 38 kg levende vekt/m² når dyras gjennomsnittlige levende vekt ligger under 7 kg. Når gjennomsnittlig levende vekt ligger over 7 kg, skal dyretettheten ikke overstige 44 kg/m². Dette betyr i praksis at ved en levende vekt på 7 kg vil det kunne være mer enn 5 kalkuner per m2. Etter denne vekten vil det kunne oppholde seg omtrent 3 fugler per m2. Dyrebeskyttelsen Norge mener lavere dyretetthet er vesentlig for at kalkunenes velferd skal bedres.

Vedrørende endringer i § 5, ser Dyrebeskyttelsen Norge positivt på at det blir et lovfestet krav til kunnskap om dyrearten og produksjonsformen, samt det å kunne gjenkjenne tegn på dårlig dyrevelferd og iverksette tiltak, både når det gjelder høns og kalkun.

Paragraf 36 i forslaget til ny forskrift, omhandler dyretetthet og klima. Her er det ikke gjort noen endringer på innholdet fra § 35d i nåværende forskrift. Dyretettheten er et punkt i VKM sin risikovurdering, hvor det belyses at for liten plass til normal bevegelse og problemer med å unngå aggressive fugler, vil kunne være en fare for kalkuners velferd. Det bemerkes at dette i all hovedsak gjelder på slutten av produksjonsperioden og dermed påvirker bare en kort periode av kalkunenes liv. Dyrebeskyttelsen Norge mener her at dyretettheten, også tidligere i produksjonsperioden, vil kunne ha en negativ innvirkning på dyrevelferden. Tetthet og effekten på kalkunenes velferd henger også sammen med mange andre faktorer. Viktig her er blant annet strøkvalitet, som er omtalt tidligere i dette høringssvaret.

Paragraf 37 i forslaget til ny forskrift omhandler dyrevelferdsprogram for kalkun. Dette er forhåpentligvis et skritt i riktig retning når det gjelder bedre velferd for norske kalkuner. Minimumskravene for velferdsprogrammet vil kunne gi klare rammer for kalkunproduksjonen og gi muligheten for sanksjoner dersom kravene ikke etterkommes. Det er positivt at et fothelseprogram iverksettes slik at problemets omfang kan registreres på nasjonalt nivå. Siden hudproblemer på tråpute og bryst er et stort og alvorlig velferdsproblem hos slaktekalkun, bør også konsekvensene for produsenten avspeile dette, for eksempel ved at produsenten får pålegg om å redusere besetningsstørrelsen.

Det gjenstår nå å se hvilke kriterier og krav det blir satt til kalkunprodusentene i velferdsprogrammet. Dyrebeskyttelsen Norge har så langt ikke kunne finne informasjon om hvordan det endelige dyrevelferdsprogrammet for kalkun blir seende ut.

VKM stadfester i sin risikovurdering at det ble identifisert flere farer for dyrevelferden, men på grunn av manglende data kunne det ikke fullføres en risikovurdering for disse. Dette gjelder; mangel på miljøberikelse, utilstrekkelig plass for bevegelse og hvile og for å styre klar av aggressive artsfeller, for høyt nivå av dyretetthet, samt ulike parametere for luftkvalitet. Dyrebeskyttelsen Norge mener dette er faktorer som er av stor viktighet for dyrevelferden til slaktekalkuner i Norge. Disse potensielle farene bør det være krav om at skal kartlegges og eventuelt utbedres innenfor velferdsprogrammets rammer. Per i dag foreligger det for lite dokumentasjon om ulike risikofaktorer kalkuner i Norge utsettes for og hva velferdskonsekvensene av disse risikofaktorene kan være.

Vi trenger ikke lenger pels for å holde oss varme på vinteren. Pelsproduksjon er heller ikke lenger allment akseptert. Dette gjenspeiles av økt motstand i form av demonstrasjoner og underskriftskampanjer.

Dyrevelferdsloven § 3. Generelt om behandling av dyr, sier ”Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.”.

Landbruks- og matdepartementet påpeker at det alltid vil være noen påkjenninger og belastninger for produksjonsdyr og at dette må tolereres, også innen pelsdyroppdrett. Derfor er påkjenningene og belastningene for pelsdyrene, etter deres mening, ikke unødige.

Forarbeidene til loven sier at ”Det må legges vekt på om påkjenningen er forårsaket av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for slik påkjenning og om handlingen er allment akseptert.”.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at pelsdyroppdrett gir dyr en dårlig velferd for et luksusprodukt som vi ikke er avhengige av. Dette skiller pelsdyrene fra produksjonsdyrene som brukes til produksjon av mat, og gjør at pelsdyrenes påkjenninger og belastninger lettere vil kunne sies å være unødige.

Rovdyrene som holdes i små nettingbur, klarer ikke å tilpasse seg dyreholdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Det er påvist både aggressiv adferd og skader som viser at dyrene ikke tilpasser seg den måten pelsdyroppdrettet blir drevet på. Dyrene har en altfor lav tamhetsgrad og kan dermed ikke håndteres på en skånsom måte. Departementet foreslår blant annet å regelfeste økt tamhetsgrad og færre mink per bur som tiltak for å bedre situasjonen.

Dyrevelferdsloven § 22. Generelle vilkår for hold av dyr, sier ”Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.”. Forarbeidene til loven sier i denne forbindelse ”I høringsnotatet fremgikk det at departementet ønsker å lovfeste et krav om at dyr som holdes skal kunne tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dette innebærer at dyret må kunne tilpasse seg både selve måten det holdes på og det miljøet det tilbys, for at holdet skal bli ansett som lovlig.”.

Vi mener at forslagene til endringer i regelverket som er fremstilt i departementets rapport, ikke vil føre til en god nok forbedring av dyrenes vilkår slik at lovens krav vil være oppfylt.  For å få til et forsvarlig dyrehold som vil være innenfor loven, må pelsdyroppdrettere bruke mye mer tid på dyrene og man må finne alternativer til nettingbur. Dette har næringen selv sagt er urealistisk. Derfor mener Dyrebeskyttelsen Norge at det er lite sannsynlig at denne paragrafen kommer til å bli fulgt av pelsdyrnæringen.

Dyrebeskyttelsen Norge konkluderer med dette at det er belegg for at pelsdyroppdrett bryter med dyrevelferdsloven. Pelsdyrnæringen kan ikke realistisk sett konvertere til driftsformer som er dyrevelferdsmessig forsvarlig, grunnet de store kostnadene dette ville medføre. Grunnlaget for vår påstand er uttalelser i departementets rapport, fra blant annet næringen selv, Mattilsynet og Den norske veterinærforening.