Hvorfor er informasjonsarbeid utilstrekkelig?

Det har blitt hevdet fra flere hold at de som kjøper valp selv må ta ansvar for hva de kjøper, og sette seg godt inn i de helseutfordringene hunden potensielt kan ha med seg. Likevel er faktum at mange valpekjøpere ikke vet om disse problemene. Det er dessverre fortsatt mange mennesker som synes det er søtt med for eksempel snorkelyder hos mops, uten at man har kjennskap til hvorfor de ser ut som de gjør og hva det gjør med dyrets livskvalitet. 20-30 år med informasjonsarbeid har altså ikke hatt ønsket effekt på kjøpergruppen.

Det er påpekt i internasjonal forskning at mange eiere av syke flatsnutede (brachycephale) raser, mener at deres hund er ved god helse. Dette viser at mange hundeeiere har en urealistisk oppfatning av hva god helse faktisk er.

Det er vanlig å sverge til samme rase, til tross for av at man tidligere har mistet dyr som følge av avlsrelaterte sykdommer. Det er bevist at det kan være en positiv sammenheng mellom fokus på hundens utseende og eierens tilknytning til hunden. Jo større utseendefokus eier har, jo sterkere knyttet er de til hunden. I tillegg viser samme forskning at det er en tendens til at jo flere helseplager hunden har, desto sterkere tilknytning føler eier.

Forskningen tilsier at rasens utseende kan trigge noen grunnleggende følelsesmessige reaksjoner i oss mennesker, og kan føre til at noen blir veldig motiverte for å skaffe seg en hund som har et ekstremt utseende. Kunnskap om at hundene sliter med diverse problemer og sykdommer, vil ikke nødvendigvis hindre dem i å gå til anskaffelse av en slik hund. Populariteten til for eksempel flatsnutede hunder øker internasjonalt på tross av veldokumenterte helseproblemer hos disse. Da Ghirlanda et al. så på forholdet mellom karakteristika og popularitet hos ulike hunderaser, fant de ingen sammenheng mellom karakteristika og rase. Derimot fant de at de mer populære rasene har en tendens til å lide av flere arvelige lidelser. I sin forskning støtter de hypotesen om at hunderasers popularitet styres av mote, ikke av funksjon.

Ny forskning viser at blant 2200 eiere av brachycephale hunder, ville 93 % valgt den samme rasen igjen, og 65 % ville anbefalt den til andre.

Forskningen støtter altså vårt syn om at dialog og opplysningsarbeid ikke er et tilstrekkelig virkemiddel. Det er derfor helt nødvendig å ta i bruk andre virkemidler.

2. Oppdrettere tror i all hovedsak at de driver med «seriøst oppdrett». Det tror også valpekjøperne.

Oppdretterskolen er ifølge Norsk Kennel Klub (NKK) veldig populær. Det kan kanskje være lett å tro at man er god på avl og oppdrett når man har gått NKK sin oppdretterskole, og i hundemiljøet blir ansett som en «seriøs oppdretter».

Dyrebeskyttelsen Norge er bekymret for at mange i utstillingsmiljøet ikke har full innsikt i kompleksiteten rundt avl og oppdrett, og de genetiske utfordringene som følger med. I vår dialog med personer i utstillingsmiljøet har vi opplevd at det ikke har noen effekt at genetikere forklarer at oppdretterne tar feil, eller å presentere vitenskapelig litteratur som underbygger dette.

Retorikken fra oppdrettermiljøene vitner, etter Dyrebeskyttelsen Norges syn om en grunnleggende mangel på kunnskap. Miljøet stiller seg ofte svært kritisk til å tenke annerledes omkring avl og oppdrett enn det den «tradisjonelle avlsstrategien» foreskriver. De fleste kan forstå at 50 eller 100 år med innavl tilsvarende søskenbarnkryssning gir en høy risiko for alvorlig sykdom. Likevel tviholder NKK og oppdrettermiljøet på denne avlsstrategien, uten å ta inn over seg at antallet arvelige sykdommer hos rasehundene øker, og at sykdomsfrekvensen hos enkelte raser øker.

Mange oppdrettere har flere roller og verv i miljøet, og er ofte både eksteriørdommere, sitter i helseråd og styrer – og driver sitt eget oppdrett. Enkelte har stor økonomisk gevinst på dette. Dette er et klassisk eksempel på bukken som passer havresekken.

Vi opplever samtidig at diverse myter og feilaktige påstander blir presentert som sannheter i oppdrettermiljøet. Det er blant annet vanlig å tro at blandingshunder er sykere enn rasehunder. Dette begrunnes for eksempel med at helsetester brukes i avlen av rasedyr, og at man ikke har det tilsvarende på blandingshunder. Men som vi har forklart tidligere, har ikke helsetester ønsket effekt dersom man ikke fokuserer på helhetlig genetikk.

Det mest urovekkende eksemplet på feilaktige påstander fra oppdrettermiljøet kom fra Tamas Jakkel, presidenten i FCI – verdens største hundeorganisasjon. Han presenterte en vitenskapelig studie av nesten 100 000 hunder på en uredelig og feilaktig måte. Studien sier at blandingshunder har flere sykdomsbærende gener i seg enn rasehunder, men konkluderer utvetydig med at rasehunder har mye større sannsynlighet for å ha en arvelig lidelse enn blandingshunder. Denne konklusjonen valgte presidenten å se bort ifra. I stedet konkluderte han med at blandingshunder er sykere enn rasehunder, basert på det faktum at de har flere sykdomsbærende gener. Dette opplever vi som en spekulativ og skummel retorikk fra verdens største hundeorganisasjon, som dessverre ikke nødvendigvis vil bli gjennomskuet. Faktum er at blandingshunder er friske bærere av flere sykdomsgener enn rasehunder, men at rasehunder har 2.7 ganger så stor sannsynlighet for å få en arvelig lidelse. Alle hunder og alle mennesker er bærere av sykdomsgener uten at det plager oss. Det er først ved opphopning av sykdomsbærende gener, for eksempel gjennom søskenbarnavl, at dette blir et problem.

3. Populære trender overgår både informasjon og sunn fornuft

Dersom myndighetenes plan er å få bukt med uetisk avl ved bruk av informasjonsarbeid, mangler man forståelse for moderne mediers makt. Makten som bloggere og influensere sitter på, og effekten av sosiale medier bør på ingen måte undervurderes. Dette dreier seg om moter og trender, og har ingenting med kunnskap og fornuft å gjøre. Søker du på «pug» på Instagram, får du nærmere 18 millioner treff. Effekten av at én blogger legger ut et bilde av seg selv med sin nye hund, gjør informasjonsarbeid innenfor våre normale økonomiske rammer svært vanskelig. Om Mattilsynet og andre fortsatt tenker at opplysningsarbeid er veien å gå for å få bukt med uetisk avl, er vi spent på hvilken budsjettramme man ser for seg skal være tilstrekkelig og hvilken strategi man planlegger for å kunne skape endring internasjonalt. Slike summer tror vi ikke Mattilsynet får over statsbudsjettet.

Forskningen støtter altså vårt syn om at opplysningsarbeid alene ikke er tilstrekkelig virkemiddel i arbeidet med å påvirke moter og trender.